Historiske Lysakerelva

Lysaker bru. Oljemaleri fra 1860, av Peder Cappelen Thurmann

For noen år siden ga Bærum Elveforum ut folderen “Opplevelser langs Lysakerelva”. Vi har hentet ut noe av teksten derfra, som handler om historien til dette unike vassdraget:

“Lysakerelva har navn etter gården Lysaker. Fra gammelt av het elva Fåd, som kommer av ordene Fǫð og Fað som på norrønt betyr gjerde eller grenseskille. I vår tid er elva fremdeles et grenseskille, nå mellom kommunene Bærum og Oslo.

Det har bodd folk i området siden gammel tid. I Lyseskrenten krysser stien to gamle steinalderbosettinger. Gårdene som fra gammelt av hadde rettigheter til elva, ble, med unntak av Bogstad, ryddet i jernalderen (500 f.kr.–1050 e.kr.) og var på Bærum-siden Fossum, Grini, Voll, Jar og Lysaker, og på Oslo-siden Bogstad (kom til noe senere), Voksen, Rød, Ullern, Øraker og Sollerud. Rettighetene til fossene og demningene i elva var viktige, og skulle etter hvert bringe med seg rikdom. De viktigste var Osdammen, Hammerdammen, Grinidammen, Røafossen, Jarfossen, Fåbrofossen og Mølledammen ved Lysaker.

Dagliglivet langs elva

I elva fisket man, badet og vasket tøy. Øvre Osbakken, som lå under Fossum gård, hadde vaskeplass nede ved oset. Nedover elva hadde gårdene og husmannsplassene sine egne vaskeplasser. Tøy og tekstiler ble vasket rett i elva eller i store kjeler på kjøkken eller i bryggerhus, for så å fraktes til elva for å skylle ut såpen. På Lilleaker fikk arbeiderboligene som var tilknyttet industrivirksomheten, innlagt vann først i 1910 og omtrent samtidig et felles bryggerhus. Før det var det vanlig å vaske tøyet i elva. Om vinteren ble det skåret is fra elva, og brukt i isskap. Dette var forløperen til kjøleskapet som ble vanlig i norske hjem først på 1960-tallet.

Veiene som tidlig krysset elva

Veiene fra gammel tid gikk ikke som i dag. I vikingtiden lå elvemunningen over Møllefossen og første mulige kryssningssted over Lysakerelva var Fåbro. Nedenfor måtte folk og fe fraktes over med fergemannen.

I 1221 omtales Fað i kongesagaene som åsted for trefninger mellom Ribbungene og Birkebeinerne, da Ribbungene kom seg trygt over elva, og Birkebeinerne måtte snu tilbake til byen. Da Magnus VI «Lagabøte» passerte stedet i 1276 på reise langs den gamle rideveien over Krokskogen, var navnet Fåbro, og vi kan derfor anta at broforbindelsen var etablert da. En dom fra 1356 om vedlikeholdet av Faðbro slo fast at Jar gård skulle sørge for seks langsgående stokker, og at Sollerud gård skulle sørge for to stokker. Det kan tolkes til at gårdene måtte sørge for at det var mulig å komme seg over elva via den lille «øya» i dagens elveleie oppstrøms for fossen. Her var elva betraktelig smalere enn i dag.

På slutten av 1600-tallet ble Kongeveien mellom Christiania og Kongsberg bygget, med ei bru over elva mellom Lysaker og Sollerud, og som stod ferdig da veien ble åpnet i 1677. Med ny hovedvei ble Fåbro mindre brukt, og gårdsnavnet Lysaker ble knyttet sterkere til elva. Ankerveien med bru over Hammerdammen ble anlagt tidlig på 1790-tallet, men det var ikke den første brua på Fossum. På Grini var det bru over fossen på 1790-tallet.

Fra bekkekvern til kornmølle

På 1200-tallet kom bekkekværnen til Norge, og tok over for håndkvernen. Vann fra elva ble ført via en smal renne ned på et skovlhjul fes- tet direkte på en drivaksel koblet til den øverste av to kvernsteiner. Den underste steinen var fastmontert i kvernhuset. Via et hull i den øverste steinen ble kornet ført inn. Det malte melet samlet seg på benken rundt kvernsteinen, og ble feid ned i en beholder i front. Oskverna fra 1200-tallet var en slik kvern. Det var flere kverner knyttet til gårder og husmannsplasser, som på Mossestua, nedover langs elva. Produksjonen var til eget bruk.

Fra slutten av 1700-tallet ble det bygget flere møller. Til forskjell fra bekkekvernene, produserte de større kvanta mel til en voksende befolkning i Christiania. Av disse er
kun møllene på Grini og Lysaker intakte. I dag er det bare stein- murer og mindre synlige spor igjen etter Voksen mølle, Melum mølle, Røa mølle, Ullern mølle og Jar mølle. Det var risikabelt å drive mølle. Det tørre, fine kornstøvet i luften var lett antennelig, og alt som skulle til var en liten gnist som startet en ofte eksplosjonsartet brann.

Sagbrukene

I 1530-årene kom oppgangssaga til Norge, og revolusjonerte trelastproduksjon og -handel. Det la grunnlaget for en lukrativ industri langs Lysakerelva. De første oppgangssagene hadde kun ett sagblad. Dette var koblet til vannhjulet med en veivaksel som drev bladet opp og ned i sagstolen.

Fra 1550 og utover 1600-tallet ble det bygget oppgangssager blant annet ved Oset, Fossum, Rød, Grini, Holte, Jar, og Lysaker. Alle sagene førte til stort press på nærliggende skoger. Det var mye penger å tjene. Fra 1688 ble det regulering og beskatning av sagene som eksporterte trelast. Den enkelte sag fikk tildelt et visst kvantum bord (planker) per år, derav navnet kvantumsager. Resten av sagene holdt seg til lokalt bruk, såkalte bygdesager, såkalte bygdesager. Kvantumsagene i Lysakerelva var Rød, Fossum, Grini, Jar og Lysaker.

Et akvatint fra rundt 1795, som viser tømmervirksomheten ved Hammerfossen. Kunstneren var Georg Haas.

På 1850-tallet kom sirkelsagen som utkonkurrerte oppgangssagen. I tur og orden ble Rød, Holte, Voksen og Jar sag lagt ned. I 1888 samlet Harald Wedel Jarlsberg, eieren av Nordmarksgodset, sin sagvirksomhet på gamle Fossum sag.

Tømmerfløting

Til sagbrukene langs elva ble det fløtet tømmer over Bogstadvannetog nedover elva når vannføringen var høy. Mange arbeidsfolk måtte til for å hjelpe tømmerstokkene over demningene nedstrøms. På begynnelsen av 1800-tallet var mye av skogen som tilhørte Bogstad gård i Nordmarka og på Krokskogen sterkt uthugget.

For å få bedre tømmertilgang og unngå tømmerskatt i Drammensvassdraget ble kjerraten i Åsa ved Steinsfjorden bygget i 1807. En ingeniørbragd av sin tid, bygget for eier av Bogstad gård, Peder Anker, av den svenske ingeniøren Samuel Bagge. Kjerraten var en slepebane for tømmer. Med vannkraft fra Åsaelva ble tømmer fra Steinsfjorden huket inn på kjettinger, og slept opp bratta og videre til Damtjern og Storflåtan. Derfra ble det fløtet ned Sørkedalsvassdraget og over flere demninger på sin vei ned til Bogstadvannet. Kjerraten var kun i bruk ved høy vannføring. Det tok tre år fra tømmeret ble hugget til det ankom sagbrukene i Lysakerelva. Kjerraten ble nedlagt i 1850.

Industri

Allerede på 1700-tallet startet industrivirksomheten langs Lysakerelva fordi Akerselvas fossefall var «opptatt». Familien Tullin, bosatt i Christiania og med sommerhus på Fåbro, drev spikerverk på Fåbro 1749–1830. På Bærum-siden drev familien en pudder- og stivelsesfabrikk (1749–1758) ved fossen. Fossum jernverk var i aktiv drift i 1788–1874, og Grini teglverk i årene 1790–1902.

På 1800-tallet fortsatte industrietableringen, og en nitroglycerinfabrikk (1865–1874) ble bygget på den da tomme spikerverkstomta. Driften ble brått avsluttet av en kraftig eksplosjon som ødela bygget. En person omkom. Lysaker Beenmølle og Svovelsyrefabrik (1859–1970), senere omdøpt til Lysaker Kemiske Fabrik, kom i drift. Granfos Brug drev papirproduksjon i 1869–1981. O. Mustad & Co. kom fra Gjøvik til Lilleaker, og etablerte produksjon av spiker, ovner, øksehoder og andre jernvarer på tomten til den tidligere nitroglycerinfabrikken fra 1875. Senere kom også margarinproduksjon.

Utsikt fra Lysaker Kemiske mot Lysaker bru og ut Oslofjorden, ca. 1925. Foto: Ukjent.

Storflommen i 1987 ble et skifte for den nederste delen av elva. Mange eldre bygg ble skadet og revet. Transformasjonen til dagens urbane kontor- og butikkdistrikt begynte på 1980-tallet, da det meste av industrivirksomhetene ble nedlagt.”

En stor takk til Bærum Elveforum, Oslo Elveforum, Lysakervassdragets venner og alle andre som engasjerer seg for Lysakerelva. Å dokumentere historien til Lysakerelva bidrar til å sikre at dette blir et attraktivt område for fremtiden.